Fødselen min

Hm..Hvor skal jeg starte, litt av en påkjenning å gå grundig gjennom dette igjen, men nå har jeg snakket om dette uttallige ganger så skal nok klare å få det skrevet ned.
Jeg og Remy satt på bussen til Oslo kl to 21. desmber. Vi hadde time til 3D ul halv tre og gledet oss veldig til å se på lille gutten vår. Jeg sa til Remy:
"Tenk hvis han sier det ikke er no hjertelyd"
"Det går nok bra, elskling" svarte Remy.
Det tenkte jeg og, men etter de to spontanabbortene vi har hatt tidligere var jeg litt skeptisk uansett. I bunn og grunn trodde jeg det skulle gå bra denne gangen, hadde jo passert 27 svangerskapsuke som er da babyen har nesten 100% sjanse for å overleve utenfor magen.
Vi hilste på legen og ble vist inn på rommet. Han spurte hva vi ville få ut av denne timen.
"Få vite at alt er bra med babyen, bekrefte kjønn og få fine bilder", svarte jeg. Så la jeg meg på benken og fikk gelèn på magen. Han så deretter på babyen med 2D ul, noe de alltid startet med for å se liggeposisjon etc. Han viste at hodet lå ned i bekkenet og ryggen på høyrde side av navlen min. Magen var helt skeiv når jeg lå der. Så tok han ul-apparatet opp til ribbeina mine og viste at bak de lå beina hans. Så var han stille veldig lenge mens han kjørte den rundt på magen. Deretter tok han seg i håret og jeg begynte å bli litt stressa. Så sa han:
"Hvor bor du?"
 Da fikk jeg en frysning gjennom hele kroppen og sa:
"Ser du ingen hjertelyd?"
 "Nei",svarte han. Jeg begynte å hylgråte med en gang og klarte ikke stoppe. Dette var mitt verste mareritt. Har vært redd for det hver gang de setter apparatet på magen min og får en lettelse hver gang de peker på det lille hjertet, men denne gangen gjorde de det ikke. Jeg trodde det var et mareritt og ville bare at han skulle si at han så feil. Jeg spurte flere ganger om han var sikker og han sa:
"Ja, desverre. Beklager å si dette, men jeg må bare si ifra"
Vel, selvfølgelig, men jeg ville ikke høre det. Han ringte så til riksen og spurte om de kunne ta meg inn. Det er veldig farlig å gå med en død baby i magen, så er jo et haste tilfelle. De hadde ingen leger ledige og neste på lista blir da sykehuset hvor jeg skulle føde, Fredrikstad. Sånn er det visst bare, så vi måtte da dit. At vi måtte betale nesten fullpris for dette og måtte komme oss dit på egenhånd har jeg jo fortalt om, og klagd på, men Stian hentet oss i hvert fall og kjørte oss til sykehuset. Der tok de en ny ul og fikk to leger til å se på det, babyen var død og måtte ut. Jeg fikk da piller som skulle starte fødsel. Kl var da halv seks på kvelden. Jeg spurte om jeg virkelig måtte føde denne døde babyen. Fødsel er noe jeg har gruet meg til fra før av og nå når jeg i hvert fall ikke var forberedt på det og visste at babyen var død, ville jeg i hvert fall ikke. De sa da at det er livsfarlig å ta keisersnitt når babyen er død, så det var ingen mulighet.

De tok masse tester og blosprøver av meg og mens de holdt på med det så de at ting bare ble verre og verre. Blodtrykket mitt gikk oppover og oppover og hadde ekstemt mye protein i urinen. Blodplatene sank og jeg fikk i tillegg epileptisklignende anfall og lå og rista som en mentalpasient. Stakkars Remy ble jo helt betutta, men jeg tenkteegentlig  ikke på det i det hele tatt. Jeg ville bare at noen skulle vekke meg og si at babyen vår lever og alt er bra.
Legene sa så at babyen måtte forløses nå og det ble keisersnitt. DA ble jeg noe redd, i og med at de en time før sa at det var livsfarlig. De mente jeg kunne dø hvis babyen ikke kom ut umiddelbart òg hvis jeg tok keisersnitt. Vel, det er jo fine odds da.
Så, etter to timer med leger overalt, slanger i armene og piller til tusen, gikk blodtrykket noe ned og de mente vi kanskje rakk å få ut babyen naturlig uten at jeg døde. Fikk enda en fødselsforberende og kl halv to på natta var det fullt i gang. Følte at alle ansatte på sykehuset hang rundt på rommet mitt og de løp rundt i gangene. Ganske action på Barsel 3 på Fredrikstad da, ja! Jeg begynte å få noen helvetes rier og gråt til Remy at jeg ville hjem. Jeg hadde ikke noe lyst til å føde denne babyen og all den smerten er virkelig ikke verdt det når man ikke får en baby. Jeg ble proppa full av piller og saltløsninger og de håpet jeg fikk åpning og starta snart. Jeg ga fullstendig faen i maset dems og ville ikke ha ut den babyen. Tenkte ikke så mye på at jeg holdt på å dø, jeg gikk egentlig litt rundt i en sjokktilstand og ville ut derfra. De sa jeg skulle ta alle smertestillende jeg kunne få, de mente det var viktig å få bort de verste smertene oppi alt annet. Når babyen er død kan jeg jo knaske smertestillende i hytt og pine, for den tar jo ingen skade av det. Jeg ville ikke det, for jeg ville bare bli ferdig. Det tok enda flere timer, jeg var utslitt. Klokken var fem på morgningen 22. desember og jeg hadde ikke sovet siden natt til 21. desember og ikke spist siden frokost den 21. Jeg fikk ikke spise siden de sjekket blodet, så var helt tom for energi når det hadde gått et døgn uten mat. Alle slangene jeg hadde koblet til meg så ut til å holde ting så nogenlunde i ro, men de mente at hvis babyen ikke var ute før kl sju, måtte vi ta keisersnitt. Var begrenset hvor lenge kroppen min tålte dette, ble nesten holdt kunstig i live mot slutten!
Så kl halv seks fikk jeg en epidural. Da hadde jeg hatt rier med bare sekunders mellomrom siden  to om natta og var helt utslitt. Epiduralen roet smertene og jeg fikk slappet litt av. Kvart over seks tok jordmoren vannet mitt. Jeg sendte da Remy ut av rommet. Vi ble enige om at han ikke skulle være med når babyen var død og han trengte søvn, stakkars. Vi var enige om at vi ikke ville se babyen, det gjorde nok det hele verre, så da var det best om han ikke var der. Jordmødrene var ikke helt enige, men vi dreit litt i det. De har jo opplevd dette mange ganger og mente at det som regel var best å se babyen sin, i hvert fall når den var så stor og fullvokst. (Så og si) Vi var rimelig bestemte, så sånn var det.
Vel, hun tok som sagt vannet mitt og da starta det virkelig. Heldigvis var kroppen min in shape til å klare dette og kl fem på halv sju var babyen ute. To press! Så sa jordmoren:
"Men dette er jo ikke en gutt" (Hun spurte tidligere om vi visste kjønnet, og det trodde vi jo at vi gjorde.)
Da ble jeg veldig overasket og så sa hun:
"Er du sikker på at du ikke vil se henne?" Jeg syns det var litt vanskelig når hun sa sånn, for jeg hadde bestemt meg, men der og da følte jeg at det var naturlig å se henne. I hvert fall når hun sa det var en jente. Dette skulle jo være en Oscar! Så jeg reiste meg opp i sengen og så den nydelige, lille jenta vår ligge der. Hun var så søt og hadde helt røde lepper og lyst hår. Hun lignet sånn på oss og jeg knakk fullstendig sammen. Jeg løftet henne opp og gråt mens jeg vugget henne i armene mine (Vugge en død baby?! Vel, vet ikke hvorfor, men det kom så natulig) Jeg følte den morskjærligheten med en gang og ville så gjerne at hun skulle våkne. Hun så jo bare ut som hun sov. Jordmoren sa at hun var nydelig og hadde så fin nese og lepper. Det sier de sikkert til alle, men jeg var jo helt enig. Det var vår lille prinsesse og der og da tenkte jeg ikke på at det noen gang hadde vært en gutt der. Akkurat som om jeg hadde visst det hele tiden. Rart. Jeg tok en del bilder av henne og så ble hun trillet ut. Remy ville fortsatt ikke se henne og hun ble lagt i en seng med rosa dyne og trillet inn på et eget rom. Vi fikk da et nytt rom og skulle prøve å sove. Det gikk ikke så bra for meg, og var våken hele 22. desember og halve natt til 23. desember. Utmattet og utslitt ble jeg vekket etter en times søvn. Jeg trodde da jeg hadde drømt, men skjønte fort når jeg så jordmorens tårevåre øyne, at det hadde jeg ikke. De testet meg på nytt med alt mulig og jeg var jo ikke utenfor livsfare enda. Det har jeg snakket om hundre ganger, så hele den jeg-blir-visst-aldri-frisk delen tar vi bort. Vi hadde da uttalige samtaler med leger, jordmødre, prester etc og var et helvete. Vi ble enige, jeg og Remy, om å se henen igjen. Alle mente det var det beste for Remy også å se denne babyen som jeg hadde hatt i magen i 28 uker. Han hadde jo kjent og sett henne sparke og vært med på å planlegge livet vårt han og. Hun ble da trillet inn i rommet. Hun var som alle andre babyer på avdelingen. Lå med rosa klær i en rosa seng og var så nydelig. Jeg ville ikke gi slipp på henne og hadde bare lyst til å dra hjem, oss tre, men det gikk jo ikke. De trillet henne ut av rommet vårt og det var siste gangen vi så datteren vår. Mammaen og pappaen hennes satt igjen på rommet og så på sengen trille nedover ganger og bli borte ut av døren.
Dette er det verste jeg har opplevd, men mitt første barn kommer til å bo i mitt hjerte resten av mitt liv <3

19 kommentarer

Little pink

14.01.2010 kl.21:51

^^

Katrine

14.01.2010 kl.22:19

Flott skrevet, av en flott jente..

Ingrid =)

15.01.2010 kl.16:57

huff, det er så trist :( håper det går bedre med det etterhvert Eline <3

Rebekka

15.01.2010 kl.17:11

Takk for at du delte dette Eline. Dere er så sterke. Syntes det er kjempe fint av deg å skrive det ned, nå får vi alle vite hva dere har opplevd. En utrolig gripende og rørende historie....

Jeg håper du finner ut hva som er rett for dere videre nå:)

Tenker på deg stadig vekk. Si ifra hvis du trenger noe eller vil finne på noe en dag:)

Klemmer fra meg

vera

15.01.2010 kl.23:10

utrolig bra skrevet eline :) du har vært kjempe flink. er vedlig rørende og lese dette. håper at ting blir bedre frammover. og deres lille nydelige jente kommer altid til og være i hjertene deres :) kan virkelig tenke meg at hun var kjempe nydelig :)

stor klem.

Eline

16.01.2010 kl.00:39

Tusen takk, alle sammen :) Setter utrolig stor pris på alle som tenker på oss <3

Kristina

19.01.2010 kl.15:40

Jeg skjønner ikke åssen det går ann å være så sterk å tapper, lillevenn! all ros til deg å Remy som klarer dere igjennom dette her. utrolig rørende skrevet!

Mange klemmer fra oss=)=)

Marthe

24.04.2010 kl.10:39

Dette var utrolig sterk lesing, sitter med tårer i øynene.

Så utrolig trist at jenta deres ikke fikk leve, mammaherte mitt blør for deg :(

Du er jo veldig sterk, takk for at du deler historien med oss, det setter ting i perspektiv.

Håper det blir deres tur snart :)

Veien til ønskebarnet...

19.05.2010 kl.11:35

Utrolig fint skrevet.

Utrolig trist å lese at dere mistet den lille prinsessen deres, ord blir fattige.

Det får meg også til å tenke enda mere på hvor heldige vi var som har en frisk jente i hus i dag til tross for alvorlig svangerskaps forgiftning.

sabinamarthinsen

09.11.2010 kl.14:37

Uff så trist :( Må ha vært ufattelig vondt for deg/ dere!! :'(

Alice i eventyrland

10.11.2010 kl.18:22

All ros til dere begge to. Nydelig skrevet. Kjenner det kommer til å sitte langt inne hos meg dette. Jeg syns det var veeldig rørende. Å kan ikke forstå hvordan dere egentlig har hatt det. Fordi jeg aldri har opplevd noe sånt. Hun var nok helt utrolig vakker! Veldig sterke er dere. All respekt for dere. Dere fortjener alt det beste!

Anne Liv

16.01.2011 kl.21:30

Nydelig skrevet! sitter her med tårer i øynene. Synes du er fantastisk som har klart deg så bra etter dette, og gratulerer så mye med den ligge gutten du nettopp har fått. Har en liten gutt selv på halvannet år, og kan garantere dere en fantastisk tid framover!

Erica

20.01.2011 kl.16:37

Hej Eline, jag är från Sverige och hittade din blogg via foreldremanualen.no - och jag förstår inte hur man kan vara så stark som du, jag beundrar dig! Min lillasyster dog i plötslig spädbarnsdöd 2 månader gammel, 2007, och det var tufft att ta sig igenom det! Jag såg att du fått en son nu, grattis och lycka till! Kram

Renate

11.03.2011 kl.23:19

For en sterk historie å lese. Gråter som ett barn enda. Så fryktelig dette må være for dere. All ros til deg og dine.

itype

16.03.2011 kl.22:17

Kondolerer :( Ble helt tårevåt!

Gina Aalgaard

27.03.2011 kl.19:15

Griner som bare det jeg. husker jegvar kjempe redd for å miste selv. bare heldig som ikke gjorde det :)

Lotte - mamma til Elinemor

28.09.2011 kl.20:46

Så utrolig bra skrevet! Du virker som en veldig sterk jente, ut i fra det jeg leser av deg! Jeg håper det går bra med dere nå, og at det går bra med andremann videre! :) <3

waveyourflag

03.10.2011 kl.21:33

Nå rant tårene gitt :( Håper ting går bra med dere nå!

hch94

15.05.2012 kl.20:27

For en rørende historie! Det gikk ikke ann å holde tårene tilbake..

All medfølelse til deg og Remy.

Skriv en ny kommentar

Eline

Eline

24, Oslo

Velkommen hit! Jeg startet denne bloggen da jeg fant ut at jeg var gravid sommeren 2009. Jeg skrev om graviditeten, interiør og hverdagen vår, men så mistet vi vår lille pike på grunn av en Hellp svangerskapsforgiftning i uke 29, 22. desember, så da ble det ikke mer gravidblogging. Jeg fokuserte da mesteparten av blogging på hverdagen etter vi mistet, interiør og oppussing av ny leilighet. Heldigvis ble jeg gravid igjen, og denne gangen gikk det bra. Nå er jeg mamma til verdens nydeligste lille gutt og til en liten engel i himmelen. Bloggen min har nå hovedfokus på livet som ung mamma, prosjekter og innredning av hus og hjem :) Tusen takk for at du tittet innom min blogg.

Kategorier

Arkiv

hits