Barnemishandling // Grep I Hverdagen

Litt ærlig blogging....

 

Et tema som opptar meg veldig er barnemishandling og dyremishandling. Det er virkelig det verste jeg vet, og jeg kan sitte og gråte i mange uker på grunn av ting jeg leser eller ser. Det er grusomt og det skjer for mye av det. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde muligheten til å gjøre noe mer med dette. Åpne et fantastisk barnehjem og dyrehjem, men den økonomien har jeg desverre ikke. Selv om jeg virkelig sliter med disse tingene, og ikke forstår at noen kan gjøre slikt med sine barn, tenker jeg også på meg selv som mor når jeg leser om sånt. Jeg kunne aldri ha vært ond med barnet mitt eller gjort noe fysisk, men noen ganger klikker man virkelig. Jeg tar meg selv i å være den kjefte-mammaen jeg ikke vil være og jeg er skyld i at min lille gutt blir frustrert og lei seg. Det er helt forferdelig, men noen ganger får man nok. Skriking, svarer tilbake, hive ting rundt etc. Det går en grense og da blir det kjefting, inn på rommet og tårer. Man vil jo ikke ha det sånn og når jeg ser den lille gutten være så lei seg, føler jeg meg helt mislykket etterpå. Jeg kjempet så hardt for å få barn, i mange år, og så skal jeg bli så oppgitt og frustrert over den gaven jeg har fått?! Det er jo ikke riktig, men samtidig kan jeg ikke lukke øynene for oppdragelse og frustrasjonen som oppstår, bare fordi jeg er uendelig glad i barnet mitt. Det gagner ingen, i hvert fall ikke han i lengden. Så da må man telle til en million inni seg, mens man biter jeg i leppe og skriker innvendig, alt for å unngå å brøle ut som hufsa til barnet sitt.

Det krever tålmodighet. Tålmodighet har jeg svært lite av fra naturens side, men det har kommet seg betraktelig etter jeg fikk barn. Bare det at Adrian ikke får på seg skoene om morgenen, gjør at det klikker inni meg. Han står og tråkker foten ned hundre ganger mens han ser på noe annet, BARE SE HVA DU GJØR!!! (har jeg lyst til å skrike), men det kan man jo ikke. Jeg holder det inni meg og prøver å holde en rolig tone og be han følge med, men har merker jo at jeg stresses. Slik må man holde på hele dagen. De må snakkes til, men man kan heller ikke legge opp en dag som starter med kjeft.

Poenget her er at jeg har gått litt i meg selv. De fleste barn har det jo fint, men jeg skal gjøre mitt for at mitt barn får det enda litt bedre. Små grep som gjør dagen enklere, er viktig.

Vi har begynt med å stå opp ti minutter før. Det er hardt, for hvert minutt teller som timer når det kommer til søvn. Men, det har utgjort en stor forskjell her. Planen er fortsatt at vi skal være ute av huset 06:30, men de ekstra minuttene gjør at jeg ikke blir stående i gangen, fullt påkledd, mens jeg roper at Adrian må forte seg litt. Vi har hatt for mange morgener hvor jeg sier "Nå må du stå i ro, så jeg får tatt på deg buksa" eller "Dette er siste sjanse, nå tar du på deg skoene, vi har dårlig tid". Vel, det er vel i bunn og grunn ikke Adrian sin skyld at vi har dårlig tid. Jeg kan stå opp før, vekke han før og starte alt litt før. Det har jeg begynt med nå, og det funker. Selvfølgelig kan han klare å surre bort de minuttene innimellom, men da får vi heller ligge ett par minutter etter skjema den dagen.

Jeg har også bestemt at jeg ikke skal endre på avlevering i barnehagen. Da ligger klokker og mobil igjen i bilen, og det tar den tiden det tar. Hittil har jeg aldri kommet for sent til jobb, og Adrian merker om jeg står og tripper og helst vil løpe videre. Så jeg følger han inn til frokost. Vil han ha meg der litt, blir jeg der litt, vil han at jeg skal gå, så går jeg. Det er snakk om fem-ti minutter og det er vel verdt det. Han er blid og fornøyd og morgenen har ikke bare vært mas og styr.

Jeg er et listemennenske. Jeg liker å ha alt skrevet ned og nå har jeg inkorporert Adrian i det. Hver kveld skriver vi en liste med hva vi trenger i butikken dagen etter. Han prøver å slenge på sjokolade og is, blir nedstemt ,og vi må ha en liten diskusjon. Så blir vi enige, det er ikke lørdag, og lista står som den står. Adrian får da en egen, med de tingene han skal finne i butikken, og handling etter barnehagen har gått så mye enklere. Han er sliten etter en lang dag, så det å da vite litt hva som skjer, tror jeg hjelper. Vi går med hver vår liste og på hans er det vare og tegning. Da finner han det han skal ha og blir så stolt når han bærer det frem til vogna. Da er han blid i butikken og maser ikke om noe ekstra.

Når vi kommer hjem kan Adrian være sliten, grinete og ikke så gira på å høre etter. Da følger vi skjema med middag først, og har denne praten jeg fortalte dere om tidligere hvor vi bare fokuserer på dagen og det vi vil fortelle hverandre. Etter vi har ryddet da, kan han gjøre litt hva han vil frem til legging. Alt er jo presset inn i et tidsskjema, men jeg vil ikke at det direkte skal påvirke han. Jeg har virkelig merket forskjell og jeg klarer å være blid-mamma stort sett hver dag, når vi har en egen tid til hver ting. Han forteller hva som plager han og vi blir enige om løsinger. Det er utrolig hvor mye de plukker opp av småting i hverdagen, så nå skal jeg prøve å endre noen ting hver dag. Til slutt får vi en litt bedre flyt og jeg kan føle det litt bedre på kvelden når jeg sitter her og han sover.

Da vasker jeg, legger frem klær, tegner og renskriver handlelister og legger frem skift til barnehagen. 

Kanskje ikke så mange av dere som har styr på morgenene og føler dere kjefter for mye, men jeg gjør det, og jeg vet noen andre deler den frustrasjoen. Dette har i hvert fall fungert her, og jeg skal fortsette å gå litt i meg selv som mamma hver kveld og se hva jeg kan gjøre for å gjøre vår hverdag bedre.

Mams og Bebs ♥

Det er ikke bare, bare med barn, men når man velger å få dem, har man et ansvar om å gi de en trygg og god oppvekst hvor de føler kjærlighet er det de har rundt seg. Denne jobben slutter aldri, så man må jo faktisk innse at man ikke er perfekt. Selvfølgelig har barna til de fleste jeg kjenner det veldig fint, men vi kan alle endre på noe. Og det hjelper :)

Ha en fin kveld ♥




 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Eline

Eline

24, Oslo

Velkommen hit! Jeg startet denne bloggen da jeg fant ut at jeg var gravid sommeren 2009. Jeg skrev om graviditeten, interiør og hverdagen vår, men så mistet vi vår lille pike på grunn av en Hellp svangerskapsforgiftning i uke 29, 22. desember, så da ble det ikke mer gravidblogging. Jeg fokuserte da mesteparten av blogging på hverdagen etter vi mistet, interiør og oppussing av ny leilighet. Heldigvis ble jeg gravid igjen, og denne gangen gikk det bra. Nå er jeg mamma til verdens nydeligste lille gutt og til en liten engel i himmelen. Bloggen min har nå hovedfokus på livet som ung mamma, prosjekter og innredning av hus og hjem :) Tusen takk for at du tittet innom min blogg.

Kategorier

Arkiv

hits